Steinen 6: DUM FORFATTER

GAMMAL men RAA, Mai 2000!

Jeg er en mann på 52 år og 11 månter, som lever av å skrive og snakke og svindle folk som av ulike grunner er dersperate nok til å betale meg.

Og jeg måbare innrømme, at jeg ELSKER denne artikkelen av mannen på 42 år og 11 månter om Gunnar Stålesen.

Gunnar er en ålreit gutt.. Men som så mange av kollegaene, har han en tendens til å ta av og forvandle seg til karikatur, når han føler segforplikta til å stå fram som åndsmenneske - fx i kamp mot DeSkjelløse DataMaskiner (anno 1980).

DET gjør ham ikke til noen dårligere FORFATTER! (Historia er FULLav gode forfattere som var TULLINGER når de skulle ta stilling til sakerUTAFOR forfatterskapet. KLa meg bare minne om HaMsun /- både større FORFATTER og større TULLING enn meg og Gunnar tilsammen!)

Dette er bare klassisk KOMMEDIE.

LES og NYT!

(Og la meg bare bekrefte at GS anno 2000 sjølsagt ELSKER PCen sin og HELLER ville gi opp

- VIN
- FOTBALL
- SEILING og

= KVINNFOLK

enn å gå tilbake til SkriveMaskin! Han, som alle oss andre.)

(Kommentar fra TØ 2000-05-22)

DUM FORFATTER,

eller

KØDDING MED EN KOLLEGA

I. Tron mot GUNNAR!

Denne artikkelen blei, som familie og nære venner vil forstå (hvis dehusker bursda'n min!) til i MAI 1990.

Bakgrunnen var at forfatteren GUNNAR STAALESEN, Bergen, (åsså kjent som pappan til Privatdetektiven VARG VEUM, som ustanselig snublier over dynger av lik og kåte bergensfruer så snart han våger seg utendørs) hadde skrivi en artikkel i PC-World.

Der forklarte han at forfattere sombruker PC skriver DÅRLIGERE LITTERATUR!

Enn hvem? Enn de som IKKE skriver på PC, sjølsagt.

Det var nemlig noe i MASKINA (dette kunstige, ikke-levende vesenet, veit dere...) som SMITTA over på litteraturen, og gjorde den dau og slapp og dvask... ikke sånn levende og kunstnEErisk og presis som hos dem som Skriver Slik Som Gud Har Bestemt.

(Den intelligente leser har alt nå fatta at Gunnar jobba på SKRIVEMASKIN.)

Dette ga meg en sjangse til å SVARE, som jeg gleda meg stort over. Det er ALLTID morro å ta råtta på en BERGENSER!

Ellers MENER jeg alt som blir sagt her - om min beskjedenhet, om mitt talent, (eller I HVERT FALL) om at PCen gir MULIGHETER til å jobbe med å pusse og presisere språket, som er langt bedre
enn om du jobber med meisel i stein eller kniv i palmeblad eller andregode gammaldagse metoder.

II. Skrivemaskinas FALL

Ut over denna pussige episoden, reiser denne polemikken noen
interessante spørsmål:

Gunnar Staalesens underlige ide, om at skrivemaskina Fra Naturens Side skal værra mest egna til å laga litteratur med, er jo noe uhistorisk, forå si det mildt. Og i dag - anakronistisk.

Denne merkelige mekanismen med sitt kompliserte treskeverk av tynne metallstenger som gjør det mulig å dytte på hver enkelt bokstav , sånn at de sverter papiret, blei jo ikke engang 100 år (i sin klassiske form, ihvert fall).

Da Gunnar skreiv og jeg svarte, var skrivemaskiner fortsatt i bruk. I året 1990 blei det fortsatt solgt ti-tusener i Norge.

Nå er disse kassene samleobjekter for spesielt interesserte, som er vanskeligere å få tak i enn amfetamin eller barneporno. Og det fins nesten ikke en FORFATTER (under pensjonsalder'n) igjen
med så uprofft redskap.

(I rettferdighetas navn: NOEN fins. En av dem er Dag Solstad...En annen er Willy Ustad, mannen bak romanserien "FIRE SØSKEN" som har gått i over en million eksemplarer siden 1992. Det er bra bøker, sjekk dem!)

Skrivemaskina var altså bare et lite blaff i historia. Shakespeareville sett på'n med undring, Wergeland og Ibsen brukte'n IKKE, og FRAMTIDAS unge forfattere vil sikkert syns at den er en av de snodigste oppfinnelser menneskeheten noen gang har gjort. De vil si at et er et fantastisk eksempel på
menneskeåndens tilpasselighet, at det GIKK AN å få litteratur til å trenge gjennom sånne innvikla greier.

III Hva er "NATURLIG"?

Og skrivemaskina som noe naturlig... Det er som å kalle SLIPSET, BILEN, SUPERMARKEDER, GRUPPEREISER MED FLY og LYKKEHJULET PÅ FJERNSYN for NATURLIG.

(Og om noen litteratur er "naturlig" så er det velden MUNTLIGE, som bruker STEMMEN til å male fortellinga og HUKOMMELSEN som lager...)

Men at VANEN kan gjøre sjøl en så fantastisk og unaturlig maskin som skrivemaskina til noe "naturlig", bør gi oss et tips om at vi bør se oss rundt.

For: Bare for ti år sida var skrivemaskina sjølsagt.Hvor mye av det vi NÅ regner som sjølsagt, vil overleve de NESTE 20 åra?

Gidder vi jobbe med skjerm, fx? Vil vi som skriver, fortsatt sitte bak pulter oghakke på et tastatur?

Eller vil vi (kanskje) DIKTERE? Og gjørra det uansett hvor vi er: Ute i menneskevrimmelen, på reise,mens vi går i skauen og fjellet - og gi blaffen i å LESE teksten vihar laga, men få den LEST OPP FOR OSS isteden?

Tanken virker helt urimelig i dag...like urimelig som at de skulle skrive med no anna enn sivstrå, som de dytta i bløt leire, den gangen skrifta blei finni oppfor 5000 år sida i Sumer.

Tida går altså. Vi fårse.

IV. Sjofle Spionspørsmål til LESERA:

Bortsett fra dette er Gunnar Staalesen en UTMERKA gutt. Det er bra at han fins.

Sånne som han, Varg, og jentene i Vaagens Bataljon, er med på å gjørra Bergen til en artig plass, med atskillig mer PERSONLIGHETenn MIN hjemby Oslo.

Bare to spørsmål:

- Er det noen av dere som kan bekrefte ryktet om at Saalesen har fått seg PC nå? (Kanskje i hemmelighet - en skap-PC, gjemt på kontoret til Veum?)

- Kan noen i Bergen BEKREFTE ryktet om at Gunnar nå går rundt og sier at INTERNETT er no nymotens tull?

(for mer kødding med kollegaer & ubehagelige tanker om alt som blir vekk i framtida, klikk her!)

(første gang lagt ut på nettet i april, 1996)

EPISODE PÅ VEIEN TIL STOCKHOLM
eller
HVORDAN EN SJELLØS MASKIN ØDELA STAALESENS TALENT
Jeg er en mann på 42 år og 11 måneder, som lever av å skrive. Falsk beskjedenhet hindrer meg i å si hvor god jeg er. Men nøytrale dommere (min mor, f.eks.) syns at jeg er veldig god.

På 80-tallet, etter at jeg hadde skrivi i to årtier, gikkjeg over fra skrivemaskin med kulehue og rettetast til PC.

Det var som ... som å være på fest til klokka tre om natta, og sågå hjem. Ute på motorveien er det duskregn. Og så får du taxi. Hvis gud tok fra meg alle PC-ene mine nå, ville jeg slutte åskrive, og ta meg vaskejobb isteden. marskjerer

Nå ser jeg at Gunnar Staalesen slår fast at det er umulig å skrive bra på PC. I hvert fall ikke god skjønnlitteratur!

Artikkelen gleder meg. Jeg lo og koste meg hele tida, mens jeg leste. Bl.a. fordi Staalesen er så forfriskende og unorsk bergensk, at han (somem Alf Nordhus eller Brødrene Steinfelt) bruker seg sjøl som målestokk på hva som er best.

Gunnar S. skriver med gammaldags skrivemaskin. Altså kan ikke stor litteratur skapes på noen annen måte!

Enkelte smålige sjeler kunne begynne å skumle her.

Men ikke jeg. Jeg innrømmer umiddelbart at Staalesen er en stor norsk forfatter. Av våre betydeligste skjønnlitterære!

Til gjengjeld vilhan sjølsagt innrømme at jeg er en stor norsk forfatter. En brilliant kritiker, og den yngre generasjons nest beste essayist (etter Jan ErikVold. Georg Johannesen, som er bergenser, regner vi til forrige generasjon).

Det må være helt klart at både jeg og Staalesen først og fremst skriver for å vinne Nobelprisen.

Ikke fordi vi er snobber. Men Nobben er blitt en pen klump penger etterhvert -over 2 millioner, faktisk.

Hvem av oss som ligger først i løypa, får andre vurdere. (Min mor holder en knapp på meg.)

Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg ligger en hestelengde foran Gunnar i raset mot Stockholm. (Nåja: Et hestehode da. Jeg er nemlig så kledelig, sjølutslettende beskjeden.)

For Gunnar har utvilsomt noe: En viss språklig schwung, en ekte evne til å være morsom - Så hvorfor har han ikke kommet lengre?

Artikkelen hans i PC-World ga meg svaret. Det er fordi han skriver på skrivemaskin.

La meg forklare, for her kan det være nyttige lærdommer for yngre forfattere:

Vil du komme deg opp i nobelpris-klassen, må du jobbe med teksten. Det betyr vilje til å skrive omigjen, luke, forkaste.Omarbeide ikke en, men ti eller femti ganger.

Staalesen forteller at han omarbeider romanene sine bare en gang. Først kladder han dem, og så fører han dem inn.

For meg er sånt sjokkerende å lese. Og sørgelig.

For riktignok krever min form større språklig presisjon og disiplin enn Gunnars. Men likevel: Hva kunne ikke Staalesen ha drivi det til, hvis han virkelig hadde gått gjennom kladdenesine?

(Jeg skriver dette i avbrekka mens jeg reviderer et 260-siders manus for forleggeren.

Sende andre versjon? Bare tanken får meg til å rødme av flauhet. Jeg sjekker bakover, og kommer til at ideler av boka jobber jeg med 15. utgave.)

Men hvis noen vil angripe Staalesen for dovenskap på grunn av denne overflatiske arbeidsmåten, må jeg ta ham i forsvar. Nei, Gunnar erikke lat.

Hans problem er dette mekaniske apparatet som tvinger ham til å kaste bort tida på meningsløst rutinearbeid. Istedenforå leite fram det mest presise, det mest rammende uttrykket, som utvilsomt
fins inni hans geniale bergenshode.

Det er tragisk. Staalesen misbruker talentet sitt på en aktivitet som er like fysisk ulitterær som å pumpe jern på et helsestudio. Bare mindre nyttig, vakkert, sosialt, personlig utfordrende og poetisk.

Men sånn er forfattere. Noen drikker seg ihjel, andre går til grunne imeningsløse depresjoner.

Og noen skriver på skrivemaskin.

Gunnar forteller om maskina si med den samme hysteriske fanatisme som den ureformerte alkoholikeren om sitt brennevin: Løitens Akevitt gjør meg klok, vakker og vel- luktende... Det er
både rørende og ufrivillig komisk.

Han snakker om ritualene rundt skrivemaskin-skriving som den engelske bard, som hevda at virkelig lyrikk kan ikke renne av en stålsplitt: Man må ha fjærpenn! Han brukte livet på gåseoppdrett, som han forveksla med poesi. Når han løp etter vettskremte husdyr for å nøkke ei ny fjær ut av gompen, trodde
han at han dikta -

Litteraturhistoria viser at Store Ånder som er havna på et sånt sjøldestruktivt kick bare sjelden kan reddes.

Og deter ikke fordi de f.eks. kommer fra Bergen. (Å skylde alt på Bergener rasisme!) Nei, det enorme talentet stenger fornuften ute -

Hvis nå Staalesen hadde vært en normal, norsk forfatter, og ikke en åndstitan, kunne vi andre prøvd å forklare ham enkelte ting.

Som at han ikke har en anelse om hva det er å skrive på PC, og derfor sier mye tull.

Som at du mister ting på PC!

Det Gunnar ikke veit, er at PC-en ikke bare er ei bedre skrivemaskin, men åsså et bedre arkivskap. Og hovedpoenget er at du finner ting på PC, som du aldri kunne finne på papir.

All min produksjon fra de første tiåra ligger stabla bort i kasser ogarkivbokser i mange hyller og på flere loft. Å finne akkurat den artikkelen fra 1967 er seks ukers hardt arbeid.

Men alt fra de siste åra fins på forskjellige harddisker. Hva Helge Seip sa i telefonintervjuet om valgordninga i november 1987? Rånotatene er nitten sekunder vekk. Og skal jeg intervjue Seip omigjen, så henter jeg dem: "Men Helge - sist sa du..."

Jeg skulle gi en arm for å ha mine tjue første skriverår på harddisk. Men jeg kommer ikketil å gi en arm: Jeg kommer til å gi noen tusen for en skænner.

Om ti år, når de kommer for å henge meg, fins hele mitt livsverk på en optisk diskett som jeg kan putte i brystlomma før jeg rømmer til Tahiti. Og der kan jeg jobbe videre, som om ingen ting hadde skjedd.

Gunnar Staalesen derimot: Når Bergenspolitiet kommer for å torturere ham, kan han ikke stikke. Han blir sittende fast,midt i alt papiret sitt! For skulle han rømme med det, måtte han leid et forvokst buekorps, minst. Og et lite esel til skrivemaskina.

Misteting? Staalesen har ikke hørt om bækkøpp, og strimer, og andre nyttige greier som gjør at det er vi gutta (av begge kjønn)som jobber på PC, som ikke mister ting.

I februar sletta jeg, ved en feil, et arkiv med 40 artikler fra 1986-87. Jeg haddesjølsagt en strimerkopi av harddisken. Ei uke etter var alt tilbake. (Hei! Idette øyeblikk klukka boksen. Hun tar sikkerhetskopier av alt jeg jobbermed hvert 5. minutt.)

Om jeg slenger pc-en ut vinduet i fylla, eller omArne Myrdal brenner ned huset mitt, så har jeg all min produksjon intakt.

Derimot kjenner jeg forfattere som i fortvilelse har kasta romanen sinpå peisen - og angra etterpå!

Jeg har (den 17. mai 1983) lånt bort et uerstattelig manuskript til RoaldHelgheim på Wergelands grav i Vår Frelsers Gravlund, snudd ryggen til et øyeblikk - og aldri sett åndsverket igjen! (Jeg veit athan spiste det. Av misunnelse. Men han nekter sjølsagt. Og hva hjelper det meg å vite da? Spist er spist, som reven sa.)

Jeg har skrivi 355 sider bok på papir og opplevd at plutselig var side 228vekk. Et døgns intens leiting, mislykka. Et døgn til for åskrive sida på nytt. Da jeg la den inn i manuskriptet, oppdaga jeg at dentapte sida satt fast bak på side 229. Stakkars 228 var så klisseteav hvit korrekturlakk at hun hang fast i alt. Og stakkars side 229 var såtjukk og stiv av innklippa rettinger at det var umulig å merke om ti siderhadde hengt seg på.

Papirmanus! For den som jobber med litteraturen sin, og vil ha orden på det han/hun (hen) skriver, er det eiulykke. "Intet er mere som skrift i sand, enn skrift på papir!" (Nilsen/Øgrim).

Sånt som dette skulle jeg gjerne være med på å forklareStaalesen. Om ikke annet så av rein menneskelig godhet, for å hjelpe fram hans unge talent. Men dessverre er det umulig å forklare Gunnar noe. Papa Hemingway blei åsså sånn på slutten.

Men hvis dere nå syns han er helt gal, må jeg likevel ta ham i forsvar. Igjen! For i kjerna av Gunnars forfatter-galskap ligger (som alltidhos genier) et virkelig poeng;

"Hos de aller fleste pc-brukende forfattere finner du et slappere, mer upresist og mindre stringent språkenn det du finner hos dem som bruker "gamlemetoden". Blant annet ser du et tydelig symptom på dette i det faktum at bøkene deres blir tykkere."

Ja, jeg hører dere: forskrudd! Vi veit jo at i henda på en DisiplinertKunstner må en PC føre til bedre språk enn i dette litt klumpete sitatet:

Finner to ganger, kloss på hverandre, og overforbruk av du og det/dette.

Akk ja, typisk skrivemaskin.

Men likevel: Det gnistrer litt av Gunnar her. For det er dessverre et faktum at PC-en kan være farlig for de kunstnerisk uferdige.Og slike uheldige eksempler har Staalesens ufeilbarlige kunstnerblikk slåttned på blant enkelte yngre, mindre veletablerte forfattere.

Edvard Hoem, fx. Det kan ikke være tvil om at G.S. har tatt ham på kornet! Et slapt, upresist og lite stringent språk.

Og denne Ave Eva. Ei alt for tjukk bok! Siden svakhetene i Hoems tilfelle ikke kan komme av Hemmelig Ungdomslast, så må PC-en ha skylda. Så la oss innrømme at akkurat her treffer Gunnar tommelen med hammeren.

Men likevel bommer han!

For i sin geniale skjeløydhet underslår han at f.eks. Eddy, som blir så ynkeligskadet av sin PC, er en forfatter i en helt annen klasse enn Gunnar og meg.

Det sørgelige PC-produktet Ave Eva nådde jo ikke lenger enn til å bli nominert til nordisk råds lokale, lille pris. Mens det erhele verdens nobelpris Staalesen og jeg konkurrerer om.

Og hos sånne store ånder som oss, som har disiplin til å jobbemed vårt geni og ikke velger latmannsutveier, vil PCens overlegne fordeler utvikle og forfine det kunstneriske talentet.
Og PC-brukera vil etterhvert få et betydelig forsprang på de kollegene som sitter fasti forelda teknologi som hemmer sjelens frie flukt.

Mens de stakkarene som skriver på steintavler med kompressor og rettetast. de som simpelthen tror at de ikke kan dikte med mindre de står opp-ned i ei gammal skipstønne og semaforerer
romaner med føttene til en pensjonert marineoffiser. de forskrudde, de med tvangstanker. de blir hengende etter...

Trist, men sant: Slik er verden!

Derfor vil jeg tenke med vemod på Staalesen når jeg kommer til Stockholm.

Han sitter igjen i Bergen, tenker jeg da. Han er der, og jeg er her.

Etterpå vil jeg kjøpe et nytt fargebånd til skrivemaskina hans.

Jeg får råd til det. Uten problemer.

hilsen den beskjedne, geniale

tron øgrim

(Skrivi mai 1990.

Lagt ut på nettet første gang, april 1996)