LINGVISTIKK (m.m.) ...

Vil bokstavene forsvinne?

(Teksten her er omtrent identisk med den i boka. Viktigste rettelser er et par tyrrkleiffer i lista over FORFATTERE.)

Hva har detta her med DATA å gjørra? I snever forstand først og fremst spekulasjonene i SISTE avsnitt, som handler om SKRIFTSYSTEMET.

Ja, tankene mine der ER alvorlig ment. JA, jeg mener at skrift kan komme til å forsvinne, historisk sett SNART. NEI, jeg mener ikke nødvendigvis at det er no tragisk.

I BREI forstand handler denna artikkelen om TENKNING. Altså - ikke akkurat om hva datateknologi ER for tida, men om hva datateknologi KOMMER TIL Å HANDLE OM, en eller annen gang i de nærmeste 50(?) år?

Jeg hører nemlig til dem som trur at datakasser KOMMER TIL Å kunne kopiere prosessene inni protein-maskinene inni huene våre.

(Og jeg spekulerer på ei liknende artikkel om SPRÅK åsså - "Språk i de siste 3000 millioner år." Den blir KANSKJE færi hvis noen gidder betale meg for den! Heh. heh.)

Flere fjerne, futuristiske framtids-data-artikler kommer seinere utover i løypa. Håper jeg!

(Publisert på nettet mars 1996)

LITTERATUR I DE SISTE 40 MILLIONER ÅR

Hensikten med detta er å diskutere fortida, spå om framtida, kødde med kollegene, og si noe om norsk litteraturkritikk.

Starten er spørsmålet: Hvorfor skriver vi?

Det er et sånt spørsmål som: Hvorfor er vann vått? Hvorfor blir det krig? Hva er utafor der universet slutter? Hvorfor er arabere og koreanere hederlige, mens amerikanere og nordmenn er no tjupakk? Hvorfor blir det færre frosker og padder i verden? Hvorfor blir damer feite med alderen, men ikke sjimpansehunner? - sånne spørsmål som mange syns virker dumme, men som, tatt på alvor, kan lede inn til merkelige rom.

1) EN HÆLVETES DUSTEJOBB

Noen former for menneskelig oppførsel er lette å forstå. Fx pardans. (Kjønna formering er over en halv milliard år gammal. Musikk er verre å forklare.)

Skriving derimot, er jævlig ubehagelig. Kjedelig, tidskrevende, ensomt, usunt. Det står i veien for behagelige ting som å reise utenlands, møte
venner, dra på stranda med unga, gå ut og drekke, høre radio, flørte, synge i kor og spille fotball - eller lese andres bøker.

Den trivielle forklaringa på hvorfor noen likkavæl skriver, er økonomisk. Eller, som barske karer har forklart meg: berømmelse, penger og fitte.
(Korrupt yrkeslojalitet gjør at jeg her ikke nevner navn.)

Det ække no vanskelig å finne eksempler på berømte forfattere som begynte å skrive av nød. Edgar Rice Burroughs klarte ikke å tjene penger på årntli
arbeid. Så han fant opp John Carter of Mars, og den noe mer kjente Tarzan of the Apes.

Robert A. Heinlein ville bli sjøoffiser, men blei hivd ut på grunn av dårlig hjerte. Dashiell Hammet måtte av samme grunn slutte som detektiv i Pinkerton. Heinlein sørga over marinen hele sitt liv, så han lot orlogsskip
seile ut i Solsystemet, der kjekke kadetter møtte farer og fristelser i mang ei merkelig havn. Hammet fortsatte å spane i detektivmagasinet Black Mask.

To mislykka svindlere er blant de større litterære suksesser etter krigen. Erich von Däniken begynte å skrive om besøk fra verdensrommet mens han
satt inne for sjekkfalsk. Jeffery Acher, leder av det konservative parti og Maggies yndlingspolitiker, blei "bare" forfatter etter at han var hivd ut av politikken to ganger(!) for underslag. Altså to gutter som fant ut at det lønte seg å flytte til et felt der straffelova ikke virka.

Men det er jo tankevekkende at av disse 5 berømte, kommerse forfattera, er bare Hammet litterært betydningsfull. (Og utenom ham, glimter bare Heinlein og kanskje Burroughs til med virkelig talent.)

(Acher fx, skriver ikke litteratur men ei etterlikning: "litteraturliknende tekster". Sånn sett er han en verre svindler nå enn da han dreiv med politikk.)

2) LORD WHIMSEY-PROBLEMET

Den økonomiske forklaringa er sann, men trivell: Den trenger ikke under overflata. Derfor blir den, djupere sett, usann.

Som vei til penger, berømmelse og kjønn er skriving, statistisk sett, ineffektiv. De fleste forfattere blir IKKE berømte. Og når de blir det, er det som regel for seint. For gode forfattere blomstrer sjelden før de er 50. Altså i en alder da mesteparten av moroa i livet er forbi. De som innfrir før 40, brenner som regel tidlig ut, og får ikke noe til når de blir eldre. (For ordens skyld: Dette gjelder sjølsagt ingen nålevende, mannlige NORSKE forfattere. Jeg snakker BARRE om folk som levde før i tida - eller utlendinger.)

Et sånt surt, bittert liv med all anerkjennelsen på slutten ække mye artig - bare se på Ibsen!

Folk som virkelig er ute etter å bli berømt og ha det morro, gidder ikke skrive. Hitler skreiv ei bok som ung. Etterpå fikk han nok heder, kvinner og spennende opplevelser på andre måter, og gadd sjølsagt ikke skrive mer.

Økonomi kan heller ikke forklare hvorfor noen, som IKKE er svindlere som Acher, gjennom et langt liv skriver GODE bøker de ALDRI tjener penger på. Eller hvorfor folk som alt HAR tjent jævlig mye penger, fått berømmelse mm., FORTSETTER å skrive.

Som Jan Guillo - en forfatter og journalist som kaster bort talentet sitt på en stadig dårligere serie om en storsvensk supermann. Det er opplagt hvorfor han gjør det, men pinlig å forklare det på trykk. La meg derfor gå en omvei om en annen forfatter som forelska seg i en håpløs helt: Dorothy Sayers.

Sayers grunnla en av vårt århundres store kommersielle sjangrer: Konservativ, engelsk kvine-krim! Agatha Cristie blei Paven. Men Sayers var, i motsetning til Dame Agatha, ei skrive som KUNNE blitt en stor
forfatter. Hvis hun ikke hadde ødelagt bøkene med en hovedperson som funker som en umorsom klovn, en ufrivillig karikatur på engelsk adels-snobberi: Lord Peter Whimsey.

Dorothy skreiv sånn fordi hun ikke kunne lavær. Hun er dypt forelska i sin Whimsey. Og hun hadde det hell at en generasjon av engelske damer delte hennes aristokratiske hæng-øpps, og blei mo i knæra av å lese om denne Kjekke Lorden. Men det var ikke suksessen som fikk henne til å klamre seg til ham. Nei, Dorothy skreiv bok etter bok om bok om Lord Peter, fordi
bøkene er det eneste stedet hvor hun kunne møte ham.

3) Å BESØKE VIRKELIGHETA FRA BØKENE

Å skrive er altså et substitutt for liv. Et substitutt som kan bli så sterkt, at den som skriver, heller vil skrive enn leve!

Og dette kan jeg forstå. Fordi: I livet mitt har bøker alltid vært det viktigste.

Når jeg ser meg tilbake, har jeg hatt mange venner, kjærster, gifta meg, fått barn, jobba, sitti i fengsel i Norge og Canada, grunnlagt partier (bl.a. AKP),
aviser (bl.a. Klassekampen), forlag (bl.a. Oktober), radiostasjoner (bl.a. Radio 1) og bokhandler (bl.a. Tronsmo), besøkt 50 land (bl.a. Togo), møtt folk som blei drept og folk som hadde drept, vært på toppen av fjell og under vannet. Formelt har jeg altså levd det biografer kaller "et aktivt liv".

Men jeg føler meg ikke sånn. Jeg føler meg som en bokorm.

Jeg husker at jeg satt og så utover fjorden ved Risør, over mot tremassefabrikken på Krana som nå er nedlagt, og leste "Fange av Tiden" (The Wheapon Shops of Isher) av A. E. van Vogt, og intrigen var sånn at jeg trudde hue skulle eksplodere (det må ha vært i 1957?) Jeg husker at jeg i 1969 lå på baksida av et hotell, under susende trær, ei natt i Durres, Albania, med Ismail Kadares Bryllupet, ei bok om "den albanske kulturrevolusjonen" som jeg fikk oversatt og utgitt på norsk, som OKTOBERS første skjønnlitterære utgave. (Etter 1990 har Kadare tatt avstand fra boka. Men han har neppe skrivi noe bedre om barnebryllup, blodhevn, industriutbygging og propaganda.)

Hukommelsen min er full av merkesteiner - voldsomme opplevelser med bøker: Flammarions Verdens Undergang - Jonas Lies Troll - Vernes
Den Hemmelighetsfulle Øy - Heyerdahls Kon Tiki - Bradburys Kom Hjem! Kom
Hjem! (The Martian Cronicles) - Jansons Trollvinter - Besters Tiger! Tiger!
- Martinsons Aniara - Stapeldons titaniske visjon First and Last Men -
Elsters Historien om Gottlob - Engels Den Tyske Bondekrig - Øverlands
Den 7. Landeplage - Conan Doyles Hunden fra Baskerville - 1. bind av
KAPITALEN - Vances Emphyrio - Maos Om motsigelsen - Greaves The
Life and Times of James Connolay - Connolays Labour in Irish History - Tu
Fus dikt - Strugatskis Piknik ved veikanten - Draumkvedet - Solstads Arild
Asnes 1970 - Delaneys Tales of Neveryon - Peakes Titus Groan - Eldens To
slags folk i Travelfoss - Mariateguis Siete Ensayos de Interpretaci¢n de la
Realidad Peruana - Shapowalows Auf dem Wege zum Marxismus - Vians
Dagens Skum - Lems Et perfekt vacuum - Garborgs Haugtussa - Tabio IIs
Some Clouds - Varankins Metropoliteno - Higgins Diggers day - Drezens
Historio de la Mondlingvo - Boons Het Gheuzenboek - Ellroys The Big
Nowhere...

Lista er en biografi. Egentlig svært intim, ubehagelig sjølavslørende, og ikke bare sympatisk. Og jeg skjønner at jeg opplever livet mitt som pauser
mellom bøkene. Mens andre har levd I Naturen (med jobben og byene som pause), eller På Reise, har jeg lest, og dukka ut i virkeligheta "imellom" bøkene. Reisene kan tolkes som nødvendige for å forstå bøkene (å besøke Peru for å få farge og lukt og lyd til Scorza), livet som en kommentar til lesning (å lese Lenins bok om Imperialismen påny da jeg satt i styret i
NORA, og lære at monopolkapitalen i Norge, 1983, fungerte AKKURAT som da han skreiv i Sveits, 1916).

4) KVERNA PÅ HJERNENS BÅNN

Dessuten har jeg, så lenge jeg kan huske, fortalt historier til meg sjøl.

Som oppvokst i bokhylla i et land, der forfattera er hver generasjons virkelige KONGER (Wergeland, Bjørnson, Ibsen, Nordal Grieg, Øverland...) drømte jeg som liten sjølsagt ikke om å bli general eller rockestjerne, men om å skrive ROMANER. Samtidig hadde jeg en sånn
hysterisk beundring for alt som hadde skrivi bok, at jeg aldri trudde JEG noen gang skulle få til det.

Men uansett fortalte hue mitt alltid historier. I glimt, når jeg duppa om kvelden. Om natta når jeg sov. På bussen. Ved samlebåndet. I tannlegestolen og under politiforhør.

Lange fortellinger. Livsløp. Umulige ideer om universets sammensetning. Assosiasjoner. Forretningsideer. Polemikker. Tanker om vitenskapelige eksperimenter. Vitser som kunne vært morsomme fx under okkupasjonen i 1943...

Jeg kan velge å fortelle historier fordi jeg kjeder meg. Men jeg kan ikke velge å la vær. Prosessen fortsetter likkavæl, spontant, uavhengig av min
vilje.

Denne kverna, som står og maler, ikke på havsens bunn men i Øgrims Topp, gjør at jeg skjønner drivet som får folk til å vende ryggen til Livet og gi seg til å Skrive isteden.

Jeg MENER, og ikke i spøk, at å bruke livet til å skrive er en dysfunksjon. De fleste jeg veit om som skriver (og BARE gjør det) er det noe gærent med.
Fysisk eller psykisk eller sosialt.

Dette kan vi åsså gjørra ufarlig ved å vitse om han som er liten og feit og fattig og støgg, lukter vodt, har tenna på tørk og blingser, som dikter den Høye, Mørke, Myke, Sterke og Rike detektiven, omgitt av Kvinner med
Store Pupper, Slankt Liv og Lange Lår... Men ærlig talt: Hvem, som klarer å bli lykkelig på normalt vis, vil kaste bort livet sitt på å skrive? (For å ikke
fornærme noen, la meg igjen vise til den dypt lykkelige og sosialt forkrøpla litterære giganten Ibsen.)

Skrivinga er, trur jeg, en kompensasjon, ei overutvikling av visse egenskaper, som et resultat av forkrøpling av andre. Som når blinde kompenserer ved å utvikle hørsel, følelse og lukt langt ut over hva seende har...

Og det å vie hele livet sitt til skriving? En fantastisk perversjon. En slags "hakk i plata" - som når hunder ikke klarer å la vær med å sprenge sau - et
naturlig instinkt, utvikla for å organisere menneskelivet, som går amok og (i verste fall, og særlig hos betydelige forfattere) ødelegger skriverens evne til å leve.

5) KATTENES LITTERATUR

Men dermed har vi bare fløtta problemet et stykke til. For HVA er dette dypt menneskelige, som får noen til å skrive?

Fluer og hester spiser, driter, svømmer og parrer seg omtrent som mennesker. Men de utgir ikke bøker.

Hvorfor skriver ikke en maur som er tråkka på dikt? Hvorfor kommer det ingen romaner fra ei ulykkelig ku?

HVA er det særegent menneskelige som vi har og ikke de? Kanskje det ikke er særegent. For å være mer nøyaktig: Jeg vil tippe at det særegent menneskelige er det overflatisk kulturbindi: Ord og papir. Mens det
egentlige, dypere, handler om en måte å organisere verden på. Som er eldre enn menneskene. MYE eldre.

Jeg deler hus med ei over 10 år gammal, meget klok katt, som går under navnet Mor (hun har hatt mange barn).

Mor er vokst opp som villkatt. I et distrikt der mange snille huskatter blir overkjørt eller tatt av rev, har hun blitt gammal. Mor kan åpne dører ved å hoppe ned på dørhandtaket. Hun fanger rotter - som kan være like lange som henne, når de ligger utstrakt på stuegølvet med den lange, skjellete halen.

Jeg har sett Mor ligge i det høye graset om natta og lure på fugl som flyr lavt. Og stupe rett opp og ta dem i lufta.

Så vidt jeg skjønner, organiserer Mor bildene sine av
virkeligheta på grunnleggende samme måte som meg.
I motsetning til fx en kameleon - i følge et brutalt eksperiment:

Kameleonen har denne fantastiske tunga, som den skyter ut som en lasso. Men istedenfor løkke har tunga en slags limklatt i enden. Ei flue flyr forbi,
- pang! ut skyter tunga, og - surr! der sitter flua fast. Guml, guml.

Forskere skar løs tok øyet til en kameleon, og snudde det oppned, uten å kutte nervetråden til hjernen. Men dermed BOMMA den. Flua summer forbi i en vinkel på 30 grader OVER kameleonen. Pang! tunga skyter ut, i en
vinkel på 30 grader, NEDOVER.

Kameleonen er en automat. Summing, bevegelse, vinkel, PANG. Alt dette ligger i egget, og er programmert inn på forhånd.

Mor, derimot, er ikke en automat. Hun tenker. Det vil si: Lager ideer inni det lille svarte hue sitt.

I Mors verden fins personer. Noen mennesker og katter liker hun bedre, andre dårligere. (Hun foretrekker andre, men henvender seg til meg når ingen hun liker bedre er tilgjengelige.)

Hun tenker i ideer og intriger. Dør - ide. Dør åpen eller lukka. Dør kan åpnes ved hjelp av dørklinke. (Dørklinke er noe anna enn dør - eller en
detalj på ei dør). Mor kan dytte klinka ned. Dermed neste rom. (Det er dristig å gjette at Mor har sett mennesker trykke ned klinker og etterlikna
dem. Det er tenkelig at blindt eksperiment har lært henne å åpne dører. Uansett må hun tenke i hendelsesforløp.)

Når Mor legger seg på lur i det høye graset om natta, har hun satt sammen en liten roman. I den er fuglen, hun, graset som dekker henne. Intrigen er at
fuglen kommer og ikke vil bli skremt, og hun hopper - en glede - og spiser den, enda en glede.

Mor har en måte å beskrive verden på - ved hjelp av ideer, en slags brikker som flyttes rundt ved hjelp av intriger, en slags spilleregler. Det betyr at hun kan bevege seg inn i nye og ukjente miljøer og overleve (rev, tilmed biler).

Mor skriver altså. Kattenes litteratur.

6) EU-KAMPEN SOM INTRIGE

Denne måten å tenke på deler hun med meg og alle andre mennesker.

Vi planlegger livet vårt ved å finne på historier. Og at sånn planlegging kan forvandle seg fra liv til litteratur - eller omvendt, fra litteratur til liv -
er to av etterkrigstidas mest dramatiske norske forfatterskjebner eksempler
på:

Anker Rogstad gikk fra å skapsprenger til kriminalforfatter. Norges mest vellykka påtrengende teatermann, Martin Pedersen, begynte som amatørskuespiller og fortsatte som bankraner!

Jeg deler mine bilder av verden opp i ideer, som jeg lar spille spill inni hue mitt. Helt fra jeg var bitteliten har jeg vært interesert i politikk, og
alltid sagt at det er fordi jeg er så snill. Men jeg ville juge, hvis jeg nekta for at jeg ÅSSÅ er opptatt av de store intrigene i verden:

Oljeprisene. På slutten av 70-tallet skreiv jeg at de ville synke. Det var mulig å forutsi ut fra kjempeinvesteringene i oljeleiting, andre energiformer,
og energisparing.

Utviklinga av teknologien. På 70-tallet var det klart synlig at vi beveger oss framover mot en verden der rutinearbeidet forsvinner - og dermed
mesteparten av de tradisjonelle jobbene. Nå er det synlig at hele det norske samfunnssystemet uunngåelig må komme opp til debatt, trolig før år 2010.

På 80-tallet var det mulig å se at økonomier som den russiske, polske og rumenske sto foran katastrofale sammenbrudd. (Men Sovjetunionens sammenbrudd SOM STAT så jeg ikke.)

EU! Nå...utvikler vi oss inn i en verden der vestlige industriselskaper og Kinas regjering satser på at 200 millioner kinesere skal kjøpe bil, samtidig
som en halv milliard bønder i indre Kina blir fattigere... Interessant.

EU er for mine snille jevnaldrende, som har vært på komitereiser og møtt liberale tyskere og franskmenn som ikke kan drepe et lite negerbarn en gang, en slags DISKUSJONSKLUBB (der det er litt for lite sosialpolitikk, og for få østeuropeere, sier Erik Solheim).

For meg, villkatt, er EU en diger, strømmende prosess, uavhengig av snille menneskers vilje:

- En svær bevegelse, utløst og leda av europeiske storselskaper og et rasjonalistisk byråkrati, for å bryte ned og avskaffe det "upraktiske" demokratiet i Europa,

- ei maktblokk rundt århundregamle tyske og franske koloniinteresser, som alt har utløst ett folkemord på 90-tallet (i Ruanda), og der franske sikkerhetsstyrker torturerer i Algerie, mens tysk hemmelig politi
samarbeider med tyrkiske militære om å drepe kurdere,

- ei handelsblokk, som bygges opp i en verden der nesten alle de største og rikeste statene vil ligge i Asia, mens mange av de fattigste vil presse på fra
Sør, fra Afrika...

- den uunngåelige utviklinga av denne stormakta til en magnetisk pol, som trekker til seg en generasjon av byråkrater og intellektuelle i Norge, og det
uunngåelige sammenbruddet for EU-systemet en gang inne i første halvdel av neste århundre.

Ikke noe av dette er spørsmål om hva jeg ønsker eller liker eller er for eller mot. Det er prosesser som må gå slik. (Akkurat som fuglen må fly lavt over
graset.) Sånn er romanen inni mitt hue.

7) BLEKKSPRUTENES OG MARSBOERAS LITTERATUR

Mellom Mor og meg er det kanskje 30-40 millioner år. Litteraturen er altså minst 40 millioner år gammal.

Moderne filosofier, som mener at tenkning er et resultat av språket, og at ideer er identiske med ord, tar feil. Ord er ikke noe anna enn frakker som
ideer tar på seg, så de blir lettere å kommunisere med (og holde orden på inni hue).

Dette er intuitivt åpenbart. Det er min erfaring fra å lære språk, og fra det lille jeg husker av åssen det var å tenke før jeg kunne snakke (vanskelig, men ikke umulig!).

Det er åsså en nødvendig konklusjon av hjerneforskninga, som finner en detaljert struktur med ulike organer for ulike språkfunksjoner (grammatikk,
leksikon osv) og kanskje tilmed for ulike ordgrupper! Disse strukturene må være utvikla gjennom behandling av ideer som fantes før det fantes ord, og vært ei FORUTSETNING for språket...

Og dessuten kan en sånn språkfilosofi ikke forklare åssen Mor unngår biler, åpner dører og fanger fugl om natta.

Så vidt jeg skjønner, handler det om noe som sjøpølser og fluer ikke har, mens katter og elefanter har. Marsvin og strutser? Kanskje ikke. Krokodiller
og papegøyer og haier? Kanskje.

Det mest spennende er at BLEKKSPRUTER ser ut til å kunne tenke på denne måten. Jeg har lest beskrivelser av at blekkspruter har lært å skru lokket av gjennomsiktige glasskrukker for å komme til en innelukka hummer...

Stemmer det, så har evne til å tenke i begreper og intrige oppstått flere ganger. Skrivinga hos Mor og meg har nemlig temmelig sikkert felles utviklingsmessig opphav. (Når det gjelder oss og papegøyer er det usikkert. Og dersom haier kan tenke, enda mer tvilsomt.) Men vi og blekksprutene er så fjernt i slekt at vårt felles opphav praktisk talt ikke har no hjerne å snakke om. Blekksprutens hjerne er dessuten helt ulikt organisert. Som en ring, og ikke som to halvdeler, som min og Mors.

Om nå blekksprutene likevel viser vår type intelligens (som kanskje er enda mer utvikla hos kjempeblekksprutene et sted i dypet - det kan i hvert fall tyde på det at ingen kjempeblekksprut noen gang er fanga!)

- da må det bety, at det fins litteratur på andre planeter. De skriver overalt i universet.

8) TENKNING LØPT LØPSK

Svaret på spørsmålet om hvorfor vi skriver, blir altså at vi skriver fordi vi
tenker.

Skrivinga (dvs. tenkinga i begreper) var begynnelsen.

Det muntlige språket, som gjorde det mulig å overføre ideer mellom mennesker (på en mye mer effektiv måte enn ved herming) var et enormt sprang, som skapte oss som art.

Dermed kom historiene, som før det hadde dødd med de enkelte katte- og apehuene, ut i lufta som sanger og sagaer og dramaer, og kunne overleve forfatterens egen død.

Den SKRIFTLIGE fortellinga, skrivi på leirtavle, stein, palmeblader, papyrus, pergament, papir, dataskjermer, er meget ung - så vidt vi veit nå, 5-7000 år (skjønt noen spor kan få oss til å fantasere om at ideen kan ha
oppstått lenge før). Men i mange land er den I PRAKSIS bare noen få århundrer gammal.

Av dette, til slutt, to konklusjoner om skrivekunsten:

9) INTRIGEN SOM ROMANENS HØYESTE FORM

Den høyeste forma for kunst er romanen. Romanen er, i denne betydninga, et stort bilde av ideer som beveger seg.

Før skrivekunsten fantes den i form av store, muntlige epos (Kalevala?). Etter skrivekunsten kan vi se den for oss i andre former (Mariategui kalte Chaplins Gullfeber for det 20. århundres første store roman, og Carl Barks
var en fin novelleforfatter.) Men foreløpig fins den mest som skrift: Drama, poetisk syklus, biografi, historie - eller "rein prosa".

Den skriftlige romanens minste byggestein er bokstavene - men det er i de fleste tilfeller uinteressant, akkurat som atomene er uinteressante for en arkitekt. Vi blir først interessert når vi støter på ord, og noen jobber her, med ordklanger, ordformer.

Over orda er nivået med setninger (som åsså kan være replikker). Og over dem igjen - episoder. Episoder kan beskrive handlinger (ækk-sjønn!) eller konsentrere seg om miljøer.

Dikt kan fra ei synsvinkel sees som reindyrking av episodenivået (fra romaner som ikke fins, men som KUNNE vært skrivi!) Dikt kan reindyrke metoder som fx rim og rytme, ordklanger, paradokser, poetiske bilder, eller
skildre fantastiske visjoner - (og alt dette kan "årntlige avsnitt" i "virkelige romaner" åsså gjøre).

Et sted på samme nivå og oppover er oppbygginga av større miljøer og psykologien til personer.

Men øverst, som sammenfatning av helheta, kommer intrigen. Den er den egentlige grunnen til å skrive roman (og ikke ei samling ulike dikt, eller episodiske noveller, eller aforistiske setninger). Intrigen er altså romanens mor.

Denne måten å betrakte dikt på (og aforismer, vitser, groviser og liknende kortformer) og dessuten noveller (og avisartikler, intervjuer, vedtaksforslag osv) ser dem altså egentlig som stumper og biter av romaner som skulle vært der, men som aldri blei noe av...Uttrykker dette synet kanskje i bunn og grunn en slags forakt for disse kortformene?

Vel...det er jo noe litt rart med en byggningsarbeider, som BARE lager planker eller murstein, men aldri hus...Noe litt ufullendt...

På den andre sida. Jeg er for et fargerikt fellesskap. La 100 blomster blomstre! Og jeg leser jo dikt. Og noveller. Tilmed med glede!

Så la oss gå med på at forfattere kan få konsentrere seg om mange slags virkemidler. (Alt som funker litterært, er lov!) Og å jobbe mest med det korte, eksplosive, nærmest punktvise uttrykket, hvis det man nå likevel gjør fx er å skrive helt korte dikt, er sjølsagt helt greit. (Murstein er jo åsså nyttige ting.)

Men jeg innrømmer uten å skamme meg, at når jeg leser og skriver sjøl, er INTRIGEN er den delen av forma som interesserer MEG mest.

(Sjønt, strengt privat, må jeg tilstå at det ikke er BARE sånn. Jeg har alltid vært hekta på den fantastiske litteraturens evne til å male strålende, paradoksale bilder, og den superhardkokte krimmens skildringer av miljø og politikk. Og med åra merker jeg en bløtaktig tendens til å bry meg mer om ordvalg og lydklanger, noe som jeg prinsipielt sett "egentlig" vil gi faen i.)

I sånne bøker som jeg har lest mest av, kommersiell scifi og krim, og romantisk sosialrealisme, er Spenning Konge og Intrige Dronning. (Og når jeg nå leser mindre og mindre sånt, er det fordi jeg har lest for mye, sånn at jeg for ofte klarer å gjette slutten.)

Jeg leser historie og populærvitenskap på grunn av intrigen. Ibsen og Kielland, de viktigste klassiske forfattera for meg, er også best i norsk litteratur med intrige.

Mannen bak 90-tallets mest spennende norske romanprosjekt fra en tematisk og politisk synsvinkel, Willy Ustad (4 søsken), er også den teknisk sett
dyktigste trillerforfatteren i Norge for tida.

Intrigen er åsså utviklingshistorisk skrivingas mor. Det er derfor vi og katter og elefanter tenker i romaner. For å finne ut åssen ting går.

Jeg er den beste norske folketaleren i min generasjon, fordi jeg er god til å tenke oppbygging. (Derfor må jeg også ha litt tid. Jeg er IKKE den beste til å snakke i under 20 minutter.) Det skremmer meg å høre Carl I. Hagen snakke, fordi han snakker i korte episoder UTEN noen større sammenheng. Som folketaler har han intrige som en slimål.

Jeg har i noen år prøvd å få i stand en debatt om HVORFOR intrige og spenning ikke er rekna som noen estetisk kategori i Norge. Det fører til at
mye norsk litteratur, som ellers står høyt i kvalitet (når det gjelder språk, miljøskildring osv), blir unødvendig grå og kjedelig.

I mesteparten av min tid som aktiv skriver har norsk litteraturkritikk driti i det. (Eller har dere noen gang lest en "fin" aviskritiker skrive at ei "god
bok" ikke er spennende nok?) Sånn sett har offisiell, pen, akademisk norsk litterær estetikk i det 20. århundre stort sett vært I STRID MED NATUREN,
mener jeg.

Mangelen på forståelse for struktur, intrige, gjør åsså mange yngre norske intellektuelle unødvendig politisk dumme.

10) VIL SKRIFTLIG LITTERATUR FORSVINNE?

Sjøl om menneskene dør ut - eller utvikler seg til noe anna - vil fugler og blekkspruter og intelligente mark fortsette å tenke litterært inni hue sitt. Tenkende liv = litteratur.

Men SKRIFTLIG menneskelitteratur? Det er et anna spørsmål.

Skrift er hverken nødvendig for tenkinga eller for mennesket som art. Skrift, har eksistert i kort tid, i helt spesielle kulturer. Vil den bestå i lang tid,
og når kulturene endrer seg?

Mitt tips er nei.

Skriftspråket er ikke godt egna til å uttrykke menneskelig språk. Den dårlige norske skriftnormalen uttrykker ikke engang alle fonemene våre (som kj i
kirke, rt i ert, rn i gæærn), ikke ordtoner (bønnene - bøndene) osv.

Trykt skrift har ikke håndskriftas evne til å vise følelser med kalligrafi, sjelving, flekker, fantasitegn og tegninger... Og sjøl ikke det beste skriftspråk uttrykker stemmeklang, ansiktsuttrykk, håndbevegelser, lukta av poeten og den fine dusjen av spytt som sprøyter over tilskuerne når han deklamerer...

Skriftspråket har først og fremst vært den eneste måten å lagre og transportere historier på, uavhengig av mennesker. Sånn er det ikke lengre (lydopptak, film, tegneserier, fotoromaner med tekst, interaktiv cd...).
Innafor få tiår kan vi forestille oss historier framstilt som tredimensjonale figurer som du kan se for deg i et rom. Som om de var virkelige mennesker
av kjøtt og blod...eller symbolske, karikerte figurer, som kan gå gjennom fysisk umulige hendelsesforløp. Myriader av små skikkelser som utkjemper slag foran oss i lufta...

Akkurat som en person i år 1700 umulig kunne forutsi kulturen i år 1950, sånn er det også umulig for oss å forutsi kulturen i år 2100. Vil folk fx skrive? Eller vil de organisere ideene ved å plassere bevegelige symboler foran seg i lufta med håndbevegelser og muntlige kommandoer?

(Eller vil de plugge inn hue direkte i databanker, som samtidig kan ta over deler av tenkeprosessen, og i et øyeblikk organisere store systemer av ideer med et volum som en 30-binds roman?)

Systemene for lagring av litterære ideer vil bli bestemt av kulturelle og teknologiske forutsetninger vi ikke kan vite noe om. De lar seg altså ikke forutsi.

Det som ER mulig å forutsi, er at vårt NÅVÆRENDE skrivesystem IKKE vil bestå. Alfabetet vil forsvinne. Jeg gjetter at sånn tekst som du leser nå, vil bli vekk i de neste 100 til 300 år. Og det vil heller ikke bli noe stort tap for menneskeheten.

(skrivi juni & september 1995)

tron øgrim