Juni 2000: Albania, Peru - og FN!

For Optimistisk i 95?

Peru, Bali, FN!

Tøgrim om 3. Verden

DEN 3. VERDEN OG DATAREVOLUSJONEN

Å BYGGE DIESELMOTORER I SLUMMEN I PERU

- kan den 3. Verden hoppe over 100 år - og hva kan vi gjøre for å støtte det? -

Datarevolusjonen skyter fart.

Ting går fortere ute i samfunnet enn før. For 5 og 15 år sida kom de nye modellene og snudde den lille DATAVERDENEN oppned på et halvår eller et år. Men utenom dataguttas lille andedam merka folk lite.

Nå kommer nye ting og snur SAMFUNNET oppned på et halvår. Nett! Det ene året har nesten ingen hørt om INTERNET...neste halvår ær'e internet-adresse på skjermen til Petter Nome, og P4, Dagbla' og P2 slår til med nett-journalistikk.

Sånn ær'e her. I Norge, som er et relativt heftig dataland, og sikkert åsså i andre land i den rike verden.

Men ikke bare her. Og det kan bli ei VELDIG stor og VELDIG spennende historie.

ALBANIA PÅSKEN 92...

Jeg har vært noen ganger i et lite europeisk land, med høye
fjell, mange nasjonalister og mye bønder som heter ...Albania. 6. gang var i påsken 1992.

I 92 var Albania på dunken. Politisk og sosialt kaos. Industrien sto. Jordene blei ikke pløyd. Offentlige bygninger blei ødelagt - i alle barnehager i Tirana var vinduene knust.

Mens landsens skurker med et skummelt uttrykk i trynet og nedbretta gummistøvler a la Drillo streifa gatelangs på jakt etter noen å rane, forklarte flere ledende politikere meg at landets framtid lå i TURISME. Samtidig brukte folk de tomme turisthotellene til å gå inn og drite i.

Om Enver Hoxha, diktatoren som sjefa landet fra 1944 til han døde i 1986, kan man si mye. Når det gjalt menneskerettigheter fx. Og han sto bak en del mislykka økonomiske kjempeprosjekter.

Men ikke alt han fant på økonomisk var like dumt. Man kan fx si at han var ikke så dum når det gjalt energiverk. Landet har fjell og vann, og han fikk bygd en del store dammer som er ganske lure. Utdanningssystemet var åsså nokså effektivt. (Denna vurderinga har jeg fra en økonomiekspert som jobba for USAs regjering.)

På den andre sida mangla'n fot for data. Og noen PC-revolusjon hadde han i hvert fall ikke sansen for.

Gjennom mørklagte gater gikk jeg våren 92 til en leilighet som hadde det folk sa var Tiranas ENESTE private boks: en MAC classic, sånn med frimerkestor iddiotskjerm...

Jeg hadde vært i 3.Verden-land som Cuba og Elfenbeinskysten og sett en høyere utvikla, mer blomstrende PC-kultur.

...OG VÅREN 95

Nå har jeg nettopp vært tilbake for 7. gang. Det var ganske rart. Mye var forandra på 3 år.

Delvis fordi økonomien er i oppsving. Og det på et grunnlag som kanskje kan kalles perverst. Så mye er nedlagt i jordbruk og industri på de siste 5 åra at alle ungdommer som kunne, simpelthen var nødt til å stikke utenlands. Dermed jobber 1 av 7 ute (1/2 av 3 1/2 millioner)! Og tjener MYE mer penger enn før, som de sender hjem til mor.

Så i Albania er det varer i butikkene og satelittantenner på balkongene i byene, og far og onkel og mor som har mista jobben setter i gang en liten bissniss for penga de får hjem fra Agim i Italia og Greta i Sveits.

I Tirana er den STØRSTE industrien nå å taste data om italiensk landbruk! 330 jenter kommer hver dag og setter seg foran italienske bokser og leser italiensk papir i et prosjekt som den italienske staten lagar for å få helt nøyaktige jorbrukskart over Italia. For det får de 70 USdaler i måneden, som er lønna som en professor har på Tirana universitet.

Jeg så åsså kveldsskoleklasser der ungdommer betaler 3 daler i uka for å sitte foran skjerm og lære Windows...Familier er altså villige til å betale 1/5 månedslønn for at unga deres skal bli kursa...

Og privatkapitalistiske bokser rundt i butikker og kontorer, og hørte diskusjoner om den raske ekspansjonen som er venta i data i det nye foretningslivet i hovedstaden, osv.

Så i forhold til utgangspunktet...kan det se det ut til at datarevolusjonen går fortere i Albania enn i Norge, akkurat nå.

HVA CASTRO IKKE VISSTE

Dette skredet i Albania kvesser tanker som jeg har gjort meg
før.

For dette har jeg egentlig ikke bare sett der. Jeg har vært på flere reiser og sett flere ting.

På Cuba, f.eks. Der var jeg for første gang i 1988. På ei tid da det nære allianseforholdet mellom Fidel og hans daværende hovedstøtte Gorbatsjov holdt på å sprekke.

En følge av den tette forbindelsen med Sovjet, var at ukeavisa Moscow News blei spredd i flere hundre tusen eksemplarer. Men nå var Moscow News blitt ei ledende Glasnost-avis. Så sirkulasjonslista blei kutta til 10 000, så bare de støeste Fidelistene skulle få vite hva russera dreiv med. Detta var helt etter den gamle linja, som gikk ut på å holde streng kontroll med hva vanlige cubanere fikk vite.

Bare at det hjalp ikke. For cubanera var med på pc-revolusjonen. Og blant yngre intellektuelle var folk som kunne hekte seg på internasjonale nyhetsbaser via satelitt. En mulighet til å slå høl i sensurmuren som jeg trur Fidel og hans generasjon av ledere ikke en gang skjønte. Den gangen.

BOLIVIA, BENIN, RUSSLAND OSV.

I 1990 var jeg i Benin - et av verdens fattigste og formelt
minst utvikla land. Der ramla jeg opp i et datamiljø som var på høyde med tilsvarende kommerse miljøer i Europa. Folk som jobba for posten og bankene. Internasjonal bissniss krevde at meldingene deres kom gjennom. Så datafolk var nødt til å ha samma utstyr, programvare og kompetanse som dem de snakka med i Europa og USA.

Datamiljøene i de vestafrikanske landa jeg var innom va'kke store, men heftige. Det var et veldig sug blant unge folk for å lære data. Data var DRØMMEN. Håpet om å komme ovenpå, om framtida, det moderne (og gjerne komme til Amerika, sjølsagt).

Det samme SUGET så jeg i et anna veldig fattig land: Bolivia. I La Paz var jeg i 1982, 1988 og igjen i 1993. Midt i denne svært fattige og svært fine byen er det ofte et stort bokmarked, med flere hundre meter benker, der bøker ligger utover.

I 1988 så jeg ikke ei databok der. I 1993 var bord etter bord fulle. Håndbøker i alt fra MS-DOS og WP51 til avansert programmering. Og folk i flere lag utover som rota i bunkene. I Russland har det samme SUGET vært følelig siden midten av 80-tallet. I vår var den viktigste nye følelsen jeg hadde frykten for Katastrofen - og den andre var de gallopperende PC-ene!

Nå sprer PC-ene sprer seg til alle som har en sjans til å grabbe en. Sadig flere gamle kjenninger hadde fått E-postadresse. Eller i hvert fall insisterte på at de snart skulle få en! Og ikke lenge etter at jeg kom hjem lå det første russiske E-brevet der.

MEN HVA MED VALERIA...

Sånne erfaringer peker:

Langs enden av fingern ligger ei framtid der ALLE har boks. Ikke bare rike mennesker. Ikke bare i Europa-Nordamerika-Japan. Men i Romania. India. Latinamerika. Fattige mennesker, overalt!

Nå, kaldt vann i blodet:

Dra til storbyene i den 3.verden og se åssen virkelige fattigfolk lever. Det ser faen ikke ut som om non PC-revolusjon står for døra! (Det er forresten ikke nødvendig å dra til Sør -det holder å dra til landsbygda i Ukraina. Som åsså holder på å bli en slags 3. Verden.)

Jeg har diskutert framtida med mange som kjenner sånne land. De sier. Å tru at datarevolusjonen kan spre seg ut på folkedypet der, viser bare at du simpelthen ikke skjønner hvor VELDIG fattige folk er.

To sånne diskusjoner:

I 1990 var jeg i Leningrad (rett før byen skifta navn). På restaurant med Valeria, 55 år, bestyrer på et bibliotek. En intellektuell. Valeria skreiv mye.

Men hun bare lo av tanken på at hun noen gang kunne få jobbe på PC. (Den lille bærbare kassa jeg hadde med meg, ville den gangen kosta noe sånt som 50 års lønn for Valeria.)

Hun fortalte at hun hadde ikke sett en appelsin på 10 år. Valeria delte rom med mora Barbara, maler, som var over 80. På rommet var det så rått at det var umulig å tapetsere - tapetet bare rant av veggene.

I mars 94 gikk jeg gatelangs i St. Petersburg med Valeria igjen. Hun var blitt pensjonist. Og faktisk fått egen leilighet - både hun og mora bodde litt bedre. Men økonomien ellers? Verre! For Valerias månedlige pensjon kunne hun kjøpe 13 langstilka roser. Eller 3 kilo honning fra Kazakhstan. Eller 2 1/2 liten
porselenstekanne.

(Jeg reiste ikke spørsmålet om hvor mange månedslønner hun måtte ut med for å kjøpe en PC.)

...OG BØNDER I TANZANIA?

Diskusjon 2: Sommeren 1994 reiste jeg rundt sammen med en tysker som samarbeider med ei esperanto-gruppe på landsbygda i Afrika, i Tanzania. Ei gruppe av bønder. Vanlige, og svært fattige, afrikanske bønder.

Et problem, sa han, er at de er så fattige at de mangler alt. De liker å studere, men har ikke papir. Esperantister lærer ofte språket ved å brevveksle. Men dette er folk som ikke har penger til å kjøpe et frimerke.

Jeg gjentok en utbredt ide: At framtida i sånne land kan være å kutte ut papir og frimerke - via direkte datakommunikasjon over satelitt. Han lo: Datakommunikasjon! De har ikke telefon - det er kanskje ikke en telefon i landsbyen en gang, og ikke i nabolandsbyen! Og sendinger fra satelitt - når folk er så fattige at de ikke har en liten transistorradio!

Aldri, sa han. Kanskje datanett blir verdensomspennende... Men da blir de hengende utafor. Folk som disse afrikanske bøndene blir ikke med i verden!

Og sjølsagt hadde han rett. Det er vanskelig, ut fra den europeiske uvitenheten (som bare blir overgått av den USAnske) å virkelig forstå hvor fattige fx bønder i Afrika er. PC, for dem, er noe som er lengre vekk enn månen.

Nå.

ALBANIA I 2010?

Men sjøl om det ser ut sånn i Afrika, denne sommeren 1995 - så
er det ikke sikkert at Data For Alle er like langt vekk fx i Albania.

Albania viser hvor fort teknologien kan komme, NÅR den kommer. I hvert fall i noen slags land.

Jeg har fått stipend av SAMTIDEN for å skrive Essay om situasjonen i Norge i år 2014. Jeg skriver om at Norge vil være på vei inn i grunnleggende endringer. De største på 150 år.

Men Albania? Jeg tripper at Albania vil endre seg MER.

FORDELEN med Albania er på den ene sida at det er (som Mao sa) "fattig og hvitt": Som et blankt ark, som ingen har skrivi på...

Men samtidig har Albania hatt en vellykka utdanningsrevolusjon...en høyt utdanna befolkning... dyktige spesialister. (Med en MÅNEDSLØNN som svarer til det en middels norsk akademiker bruker når hun går ut med kjærsten.)

Det betyr, at når stadig mer jobbing blir sendt rundt over Nettet...til der du kan få gjort det DYKTIG, FORT og VEEELDIG BILLIG...så kan Albania bli et land som tar mye sånne jobber.

Og det fins tjukt av glupe albanere som har erfaring fra Italia, Sveits, Tyskland osv, som har personlige kontakter, kjenner markedene, og investerer i småfirmaer som er lette i rævva og DESPERATE etter å jobbe. (Det er heller ikke mye gammal industri og bissniss i Albania, som kan konkurrere om dem. Hvitt
ark!)

Altså kan den Datateknologiske Kulturrevolusjonen i Næringslivet spre seg som hvetebrø av dynamitt i eksplosivt grass.

Albania kan hoppe, rett FRA den andre fasen i den industrielle revolusjonen med store, gammaldagse samlebåndsfabrikker osv., og til den NESTE fasen i datarevolusjonen. For å si det på norsk: fra 1930-tallet til år 2005. Og glemme alt imellom!

Med det ha'kke jeg sagt at alle albanere blir rike og lykkelige og vil å leve i datautopia i nær framtid. Bare at det kan bli VELDIG MYE data der, VELDIG FORT. (Og NOEN blir steinrike.)

Albania 2014? Kyberpønk, gjetter jeg.

DEN STØRSTE FATTIGDOMMEN I VERDEN

Landsbygda i Tanganyika, Burkina Faso osv. har sjølsagt andre slags problemer enn Albania.

For vi kan riktignok snakke om at Øst-Europa akkurat nå synker ned på et 3. Verden-nivå.

Men i Albania har folk tross alt fargefjernsyn og barnehager og alminnelig skoleutdannelse og døtre på 19 som går på universitet i Italia. (Tilmed i Russland hadde min venninne Valeria nettopp SOLGT fargefjernsynet.) De har kanskje trøbbel med å dra på ferie...men de klarer å finne penger til frimerker. (Sjøl om Valeria syns det var blitt dyrt å skrive til utlandet.)

I Albania (og Russland) har folk LITT penger og MYE skolegang. På landsbygda i Afrika har mange IKKENO penger og IKKENO skole. Det kulturelle blir det viktigste.

Mengder av albanere (og russere, rumenere, kinesere, vietnamesere, marokkanere, egyptere, cubanere) HAR nok skole bak seg til at de kan gjørra store ting etter et halvt års opplæring.)

Men Å skrive bokstaver du ikke kan, på den boksen du ikke har råd til å kjøpe...blir verre.

I informasjonssamfunnet blir mangel på kunnskap den siste og største forma for fattigdom.

20 ÅRS KOMMENDE PRISRAS

Men ikke mangel på bokser! For bokser kommer til å bli billige
nok! For ALLE.

Billig nok for Valeria i Leninburg, uansett hva hun trur. Tilmed billig nok for bønder i Tanzania!

Hvorfor? Fordi:

- Bokser er dyre så lenge de er kilometervis med ledninger som skal koples til store glassrør som fyller hele rom. Når de blir bittesmå kretser som trykkes på kort, blir de billige.

- Datalagre er dyre så lenge de er svære roterende disker som veier fx 100 kg eller 1 kg eller 0,1 kg. Når de blir kort uten bevegelige deler som (magnetisk eller optisk) kan lager gigabytes, blir de billige.

- Datakommunikasjon er dyr så lenge den trenger tusenvis av tonn med dyr koppertråd som skal henge over berg og dal og ligge over havbånn, der den blir ødelagt av stormer, småfly, trålfiskere, blekksprut og sultne hvaler! Når den flytter over til glasskabel med overkapasitet, eller enda bedre: Fyker gjennom lufta, blir den billig.

- Harde varer er dyre så lenge de skal betale utviklingskostnader og blir snekra en og en og er digre og klumpete. Når utviklinga er betalt, alt blir søtt og smått og effektivt, og masseproduksjonen setter i gang og spyr ut hundremillioner av kopier, blir de utrolig billige.

(- Og programvare? Den er dyr, så lenge du må betale det det koster å skrive den! Men hvis du tjukopierer, så ær'n...)

BOKSER BILLIGERE ENN BARNEVOGNER

Derfor kommer avanserte mobiltelefoner til å bli billigere enn bordmodeller noen gang var.

Derfor kommer databokser til å bli billigere enn sykler. (Større serier, mindre materialkostnader) Billigere enn barnevogner - for barnevogner kan ikke forminskes over alle grenser, og må ha bevegelige deler!

Det vil bli OVERPRODUKSJON av bokser. Produsentene kommer til å produsere så mye for å fylle den rike verden, at det må bli veldige OVERSKUDD som de ikke veit hva de skal gjørra med.

DA, om ikke før, vil Valeria også få boks. Da vil de DELE UT telefoner for noen kroner (eller gratis!) til bønder i Burkina Faso som ikke kan lese. (Noe skal staten gi folk for å holde på populariteten sin. Dessuten kan boksene brukes til å sende ut sanger om at Presidenten Er Snill.)

Databokser kan bli billigere enn mat. Akkurat som folk i Den 3. Verden nå kan sitte i slumhytter og ha radio - eller tilmed fjernsyn - og sulte, så kan det finnes millioner som har tilgang til nettet, uten å ha nok å ete.

Fordi det kan bli billigere å gi folk en liten boks til å snakke med, enn å skaffe dem et helt brød hver dag i året -

BRONX ELLER VÅL'ENGA?

Bruce Sterling & co har gjort en nyttig jobb ved å spre ideen
om at teknologisk framgang ikke nødvendigvis MÅ føre til sosiale framskritt.

Men det er ikke noen morsom tanke at folk kan sitte og kommunisere (se på porno? spille videospill? hække seg inn på Pavens Bønnetelefon, pris 50 øre timen?) mens unga roter gjennom dynga utafor etter matrester... Afrika som et South Bronx, så stort som en verdensdel?

De amerikanske slummene er praktiske eksempler på at avansert teknologi (lydanlegg, mobiltelefoner, maskinpistoler med lasersikte og luksusbiler), godt kan forbindes med at folk flest får det verre. Mange steder i USA hadde folk det bedre for 50 år sida.

Men den motsatte utviklinga da? At farlige bakgater mellom elendige rønner, der folk hoster ut lungene sine, forvandler seg til pussig storbyidyll med billige, velholdte leiligheter og parker der unga leiker? Sånn gikk det, fx i mange europeiske storbyer, i tida fra 1930 til 1970.

Det skjedde under den forrige industrielle revolusjonen - samlebåndsrevolusjonen. Den som nå er slutt.

Er ikke noe sånt mulig lengre, i informasjonsalderen? Og er det ikke mulig i de store, fattige landa Sør i Verden?

Jeg mener at det OGSÅ er mulig. Men det er avhengig av kultur. Det vil si: Åssen teknologien BRUKES, og av HVEM.

LASTEBILEN I PERU

La oss ta Peru, et land jeg kan litt om.

Rundt Lima er noen av verdens verste slummer. Mellom 5 og 10 millioner har flytta inn fra landsbygda til en fattigdom som er ufattelig sjøl etter at du har sett'n.

Folk i disse slummene er arbeidsomme, disiplinerte, og dyktige. De er sparsomme og jobber langsiktig. De kan f.eks. bruke 20 år på å samle nok murstein til å bygge første etasje i heimen. Dermed går de i gang med å samle til 2. etasje!

De samarbeider om å planlegge veiene der de bor, skolegang, helsevesen, om vaktstyrker for å unngå å bli drept. Fins ei kraftlinje i nærheta, samarbeider de om å klatre opp i ei mast for å stjele strøm, og lager el-nett ut mellom hyttene.

Sånn gror bydeler opp fra elendigheta og til sivilisasjon, på noen tiår. Fordi folk er flittige og kan tenke framover.

I en sånn slumhytte kan fx lille Pablo - eller Carmen - vokse opp uten noen gang å ha ei notisbok av papir. Men i framtida kan en ny Einstein utdanne seg i ei sånn hytte - uten papir.

(Bare et lite mindretall klarer å dra seg sjøl opp etter håret på den måten. Men hvis du nå har 10 millioner unger å ta av. Da blir et sjøl et lite mindretall fort til nokså mange glupe folk.)

Kom nå med gamle bokser til denna slummen. Og kanskje en kontainer med gamle kort og kabler som en storbank har hivd? La oss nå si at noen glupinger får tak i disse greiene.

De har en 10 år gammal, utslitt diesellastebil. Den står. Men gutta og jentene hækker seg inn i en base som har programvare som lager reservedeler til denna modellen. (Ei gammal verktøymaskin har de fra dynga.) De finner skrapmetall og lager nye deler. Og bilen går.

I 10 år til. I 50 år til, om de blir flinke nok.

En dag har de ikke mer diesel. De går ut på baser og leiter etter alternativer. Det er mye organisk søppel nedi her. (sumpgass? sprit? skumlere, flytende oljer?) ærn, ærn!

Her ække poenget at de (som albanerne) slår seg opp på å selge intelligent arbeidskraft billig på det italienske datamarkedet. Her er poenget at slummen i Lima (og en mengde andre storbyer i Sør) allerede er innstilt på å produsere ALT, SJØL.

Og med den nye teknologien kan de faktisk komme til å klare det.

DET VIRKELIG STORE SPRANGET?

Det vil være å gå langt, fort, det! Her har vi drømmen om et hopp inn i framtida - Et sprang, som kan få alt som skjer i Norge til å virke som puslerier, og tilmed få et (mulig) albansk sprang til å se puslete ut.

I noen superstorbyer i Sør lever de som i Europa på 1840-tallet. (Nåja, bortsett fra at en del har radio osv. Parallellen er altså ikke helt nøyaktig. Men det ække viktig.)

På LANDSBYGDA i sør fins det fortsatt millioner, som lever som om de var på 1500-tallet. Eller i år 1000.

Og her snakker vi om at med VIRKELIG billig teknologi + kultur (bl.a. lokale glupinger til å gå i spissen!) kan de på noen tiår hoppe RETT DERFRA og inn på 2000-tallet.

Ovafor antyda jeg åssen jeg tenker meg ei sånn utvikling i praksis, lokalt. Nå, for å ta de store linjene:

Den Rike Verdens siste, og viktigste, overtak på Den Fattige Verden, er overtaket i Kunnskap.

Datarevolusjonen vil med tida gjøre all (eller mesteparten av all) menneskelig kunnskap gratis og tilgjengelig for alle.

Dermed vil det svære historiske skillet falle.

DATAMORTHERESA (OG DATAROBIN!)

Men det kan ta tid. I mellomtida vil de som sitter på kunnskapen og tjener penger på den, klamre seg fast og forsøke å hindre at de fattigste milliardene får kloa i den! Mens de fattige, ettersom de erobrer den nye teknologien, vil bore seg tusener og millioner av lurere og lurere høl for sugerøra sine inn i kunnskaps-pengebingen.

Min visjon, som sånn dum gammaldags kommunist som ikke har skjønt no, er at alt er ålreit som forkorter prosessen, og fører til storstilet overføring av kunnskap fra Nord til Sør:

Digre gratisbaser! Billige linjer! Overskuddsbokser! Milde gaver fra datarødekors og snille datakapitalister i USA og Norge!

(Og, sjølsagt, om nødvendig stjæling. Tjueri og innbrudd fra dataRobinHood som tar fra de informasjonsrike og gir til de
informasjonsfattige! Alt som bidrar til å fremme utviklinga av Fred, Frihet og Altting Gratis!)

(- Hva sa jeg nå? Men noe sånt MENER jeg sjølsagt ikke. Jeg er en grei halvgammal gubbe som ikke har gjort noe galt siden jeg var ganske ung. Så jeg kunne sjølsagt aldri tenke meg å VÆRE MED
på noe sånt!)

(skrivi juni 1995)

tron øgrim