HVORFOR? Kan vi komme fram til noen forklaring av det, som er
"objektiv" - i hvert fall så langt at den er UAVHENGIG av om vi er for, mot eller likegla til Unge Stoltenberg?
(nesten, da. Men jeg behøver ikke GJENTA alle talleksemplene som
beviser dette. Følg lenka og les sjøl!)
Det mye STØRRE tilbakeslaget i det siste året har ÅSSÅ vært klart synlig før. Det kunne fx forutsies ut fra SKOLEVALGA på 90-tallet (men igjen: LES SJØL!)
Poenget er uansett at vi kan'ke FORKLARE ei stor bevegelse som dette,
som har røtter så LANGT tilbake (10 til 30 år) med at fx damer liker
eller ikke liker Unge Stoltenberg!
Vi må altså leite etter ANDRE grunner ... og så langt kom jeg forrige
gang.
- som jeg dediserer til den store danske forfatter og surrealist,
H.C. Andersen, hvis detektivhelt Charles Holm (sammen med sin
trofaste medhjelper og venn Dr. Madsen) åsså løste Mange Merkelige
Mysterier!
Hva løsninga ER står I Nøtta Nerafor ... Så her skal jeg bare dra et
par poenger om HVA det betyr HVIS JEG HAR RETT:
+ For det første bør det kunne BEKREFTES av valgforskere,
samfunnsforskere eller simpelthen lure lokalinteresserte Charles
Holmer rundt omkring (fx).
ÅRSAKENE til DNAs tilbakegang vil da kunne vise seg NOKSÅ bra - vil
jeg spå - ved å samle inn tall om stemmer og samfunnsutvikling
LOKALT. Det vil åsså gjøre NYE tilbakeslag rundt omkring
FORUTSIGELIGE. I grove trekk, ihvertfall.
Har jeg rett, er ALLE "gamle" partier inne i mer eller mindre SAMME
utvikling. Det er HELE MÅTEN å organisere partier og drive politikk
på, som UAVVENDELIG forandrer seg.
Dette rammer AP MEST, fordi AP var det STØRSTE og VIKTIGSTE partiet
innafor det "gamle" partisystemet. Men de andre må åsså forandre seg!
Dette går mye klarere fram av denne artikkelen enn av ei tidligere
utgave, som sto i KLASSEKAMPEN i første del av juli 2001. Der måtte
jeg forkorte en god del. Her har jeg tatt igjen mye argumentasjon,
bl.a. rundt de andre partiene.
Jeg mener dette peker i retning av at vi får HELT NYTT PARTISYSTEM
i Norge i løpet av de nærmeste åra - min 5 år, max 15 ...
+ Eva TØNNESEN, ei utmerka journalist! i Computerworld, har starta
en serie med INTERVJUER med ALLE PARTIER om datapolitikk - et FLOTT
tiltak! Først ut er
RVs førstekandidat i Oslo, Aslak Sira Myhre
Er jeg (som en gammal kommunist som har skjønt IKKENO!) fornøyd med
at RV kommer FØRST? JA!
Men kommentarer til det ANDRE sier om DataPoltikk i denne viktige
tida før valget, kommer ÅSSÅ Under Steinen!
(Ei MYE kortere utgave med noe forskjellig struktur kom P(å) P(apir)
i Klassekampen, juli 2001)
DATAREVOLUSJONEN DREPER ARBEIDERPARTIET
Her er ei veldig enkel forklaring på hvorfor AP er i Fritt Fall. Den
bygger på prinsippet om hva som skjer når du spiller en film
baklengs:
For 100 år sida starta ei veldig industrialisering av bondelandet
Norge. Særlig etter 1905 skaut bygging av jernbaner, E-verk, kjemisk
industri osv stor fart.
I de neste 30 åra kom industriarbeiderne opp i rundt 25% av
befolkninga med lønna arbeid, og rundt 50% levde i byer.
Etter 1900 starta ei veldig industrialisering av bondelandet Norge.
AP, industriarbeideras parti, blei LANDETS største på 20 år.
I de 20 åra etter 1980 har mesteparten av industrien blitt NEDLAGT.
Og hva skjer når du spiller en film bakover?
Jo: Plutselig, i 2000-2001, er AP IKKE Norges største parti mer.
IndustriArbederPartiet!
Sjekk APs GJENNOMBRUDD for 100 år sida, mot IndustriVeksten samtidig:
Det Norske Arbeiderparti blei stifta i 1877. Men i de 25 første åra
betydde AP lite. I år 1900 sto det utafor Stortinget og hadde aldri
fått 1000 stemmer.
I de neste 15 åra blei det Norges sterkeste parti.
I 1903 kom AP såvidt inn på Tinget. 1915 fikk det 32%, i 1918 31% og
tilsammen 217 000 stemmer.
I de nærmeste åra kunne andre partier en og annen gang få LITT flere
stemmer enn AP ved valg. (Dette skjedde åsså fordi DNA blei splitta
i 1919 og igjen i 1923.) Men uansett hadde AP blitt norges STERKESTE
organiserte parti, med den mest OFFERVILLIGE, LOJALE og ENTUSIASTISKE
tilhengerflokken.
KongePartiet 1915 - 2001
Sjøl om det først er fra valget i 1927 at DNA ALLTID har vært størst
i valg (til 2001!), så kan vi altså si at GRUNNLAGET for den
posisjonen AP beholdt fram til år 2000 var lagt i 1915.
I APs første år dominerte landsbygda. Industrireisinga hadde såvidt
begynt.
Da industrireisinga skaut fart - sammen med innflyttinga til byene -
gikk AP, åsså, PLUTSELIG, rett til værs. DA vokste AP lynraskt fra
å være et lite ekstremistparti til å bli landets største.
Spol Tilbake ...
Ei tilsvarende utvikling MOTSATT VEI ser vi fra 1980:
Industrien er på topp. Verft ligger som samlebånd langs kysten og
bygger oljeboringsplattformer. Over 30% er industriarbeidere, med
transport er 50% arbeidere.
Men som en teknologisk revolusjon var på vei før år 1900, kommer en
ny før 2000.
Industrien FORSVINNER - historisk sett kanskje RASKERE enn den kom!
Produksjonen flytter utenlands. Datamaskinene og de programmerbare
robotene kommer. Industriarbeidera blir vekk.
I år 2001 er MESTEPARTEN av de industrijobbene som fantes i 1980
borte. Industriarbeidera er rundt 10%, og tallet går fortsatt ned.
PC-jobber er blitt mye viktigere enn samlebåndsjobber.
PARTIET følger INDUSTRIEN - NED
I 1980 er AP åsså på topp. Det har vært regjeringsparti i nesten 50
år! Ved 8 av 10 stortingsvalg etter 1945 har det fått over 40%!
ETTER 1980 er AP fortsatt STØRST, men SMULDRER. AP får UNDER 40% i
4 av 5 TingValg. Ungdommen svikter: I skolevalga i 1997 er
oppslutninga HALVPARTEN av voksenvalga!
Så 2000-2001: POFF! Ballongen sprekker! I Meningsmålinger får AP 20%!
AP har MISTA den dominerende posisjonen det hadde fra 1915-1918.
AP er - i beste fall - et av FLERE halvstore partier. Og vi kan jo
godt tenke oss at det KAN svinge seg opp igjen på en heldig
stemningsbølge, bli størst igjen for et valg eller tre - men det har
likevel ikke den samme AUTOMATISKE dominerende posisjonen. Det er nå
tilmed TENKELIG at AP kan dumpe LANGT ned til 4 - 5 største parti
hvis det går HELT gærent.
Og vi ser at: AP KOM som Norges største parti med INDUSTRIEN. Og
FORSVINNER som Største parti med Industrien!
Teknologi og Organisasjon
BAK valg- og jobbstatistikken skjer svære endringer i GrasRøttene:
Det handler bl.a. om ORGANISASJON - og særlig om FAGBEVEGELSE.
I de 25 første magre åra funka AP som en slags fagforenings- og
streikeledelse.
Det var i dampens tid:. "Damprevolusjonen" - den FØRSTE industrielle
revolusjonen i Europa, som starta i England seint på 1700-tallet -
kom til Norge så smått først etter 1840. Og det blei ikke så store
greiene heller.
I 1899 vedtok AP å stifte LO (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon -
AFL - som nå heter LO), som i stiftelsesåret så vidt kom opp i 1 500
medlemmer.
AP + LO = DYNAMITT!
Omtrent samtidig kom strømmen og bensinen - og NÅ blei Industri svære
greier i Norge. Hundretusener måtte flytte. De fikk dårlig betalt,
hardt og ukjent arbeid på anlegg, bodde dårlig i nybygde fabrikkbyer
osv. Mange sulta under 1. verdenskrig.
I åra etter kom den veldige by- og industriveksten. Som DREIV
hundretusener inn i de nye fabrikkene, der de jobba lenge, tungt,
usunt og uten rettigheter. Industrien TVANG DEM til å organisere seg
i reint sjølforsvar.
For 100 år sida JAGA industrien arbeidera inn i AP/LO. Sånn skapte
den forrige teknologiske revolusjonen en politisk organisasjon som
handla om mye mer enn valg:
Industrien organiserer arbeiderklassen
Det OPPSTO en ny, rotlaus og desperat folkegruppe. Og MESTEPARTEN av
disse industiarbeidera i byene - og mange andre arbeidsfolk i og
utafor byene - blei ORGANISERT! En eller flere i omtrent hver familie
var med i AP, AFL eller andre organisasjoner i AP-familien.
I sjølforsvar skapte den nye arbeiderklassen en GJENNOMORGANISERING
av hele arbeiderbydelene - alle familiemedlemmer, alle slags
aktiviteter. Hundretusener levde mye av fritida si i en AP/AFL-
VERDEN.
Fra 1900 til 1919 steig DNA fra 11 000 til 105 000 medlemmer, AFL fra
5 000 til 144 000.
På 20 år blei DNA/AFL den DOMINERENDE organiseringa i DAGLIGLIVET til
den største folkegruppa i det helt nye IndustriNorge.
Organiseringa når toppen
Styrken viste seg fx i 1. mai 1919. Parolene var bl.a. sosialisering
av banker og industri: Sosialistisk Revolusjon NÅ!
I Oslo demonstrerte 20 000 - mange tusen BARN stilte i egne barnetog.
Altså ei nesten total mobilisering av arbeiderbefolkninga. Gjort av
et AP som 16 år før ikke var på Tinget!
Denne sterke organiseringa fantes fortsatt på Oslos Østkant da jeg
var gutt. I bydeler der alle holdt Arbeiderbladet og bare noen få
Aftenposten, der DNA- og AUF-lag garanterte at folk blei mobilisert
til valg, pensjonister blei kjørt osv. på 1960-tallet.
I 1920 støtta partiet væpna sosialistisk revolusjon, proletariatets
diktatur og hadde kommunismen som mål.
Politisk styrke uavhengig av politikk!
Da jeg var ung på fabrikk 50 år seinere, var POLITIKKEN forandra.
I 1950 hadde DNA alliert med NATO og USA, og VerdensKommunismen far
Fienden med stor F. Et par tiår etterpå var alt snakk om sosialismen
helt vekk.
Men den tette ORGANISATORISKE sammenvoksinga av klubber i industrien,
partiorganiasjonere i arbeiderbydelene osv. overlevde det politiske
skiftet.
Det gjorde åsså en nærmest religiøs følelse av at BARE "vårt parti"
sikrer INDUSTRIARBEIDERA jobber og sosial trygghet, nærmest uansett
hva det står for, politisk! Denne blandinga av sterk organisasjon og
sterk myte, fortsatte å gjøre AP til INDUSTRIPARTIET UTEN KONKURRANSE
i Norge på 1950 - og 60-tallet.
Da jeg begynte på fabrikk i 68 og 69 var AP/LO GREP fortsatt fast ...
Ingen i klubben var med i AP (det jeg visste). Men før valget delte
klubbstyret ut partiavisa Arbeiderbladet likevel. Sånn var'e bare.
Industrialderens politiske system
Til nå har jeg beskrivi APs fram - og tilbakegang med industrien, og
APs ORGANISASJON som et resultat av industrialiseringa - som om det
var no helt spesielt.
Men EGENTLIG var det ikke det. Egentlig er handler det om et politisk
og organisatorisk system, som var typisk for ALLE viktige politiske
partier i Norge i forrige århundre.
Da jeg vokste opp, bygde ALLE partier på langvarig, stabil
gjennomorganisering av hele sosiale miljøer.
I bånn var tett organisasjon, som tok utgangspunkt i organisasjoner
som dominerte folks dagligliv, og dominerte stedene der folk bodde.
Klasse - sektor - og distriktspartier
Sånn organiserte KrF ut fra bedehusa og de kristne organisasjonene,
SP (som da hette Bondepartiet) fra Bondelag og Landbrukssamvirket.
Høyre var by- og storkapitalens parti, beherska av NHO og Redera,
støtta av de rike og de som drømte om å bli det. H var dominert av
borgerskapets formelle og uformelle organisasjoner og herska i
overklassebydelene. På Bestum i Oslo, trodde folk du var kommunist
hvis du holdt Arbeiderbladet og ikke Aftenposten eller Morgenbladet.
AP var det MEKTIGSTE av alle valgpartiene, fordi bygde på den STØRSTE
og BEST ORGANISERTE av alle klassene i IndustriSamfunnet. Sånn sett
var AP åsså det mest TYPISKE av alle disse partiene.
Romerrikets Fall ...
Men i min levetid har mesteparten av denne organiseringa forsvinni.
Først fordi BEVEGELSEN blei en annen. Den bygde ikke mer på nødvendig
lokal kamp - alt skulle fikses sentralt fra, og du skulle være
organisert for ledelsens skyld, ikke for din egen.
Så fordi SAMFUNNET forandra seg. Folk flytta, skifta jobb, i
arbeiderdistriktene blei noen av unga rike, noen blei lærere, noen
veldig fattige - og så forsvant de fleste industriene ...
V bygde på organisasjoner og miljøer som hadde sin storhetstid før
1905. V begynte å smuldre FØRST, og var det sosialt SVAKESTE av de
5 "gamle" partiene.
Et forvarsel: Organisasjonskrise
På 70-tallet var det tydelig at det samme hadde BEGYNT å skje i AP.
Folk STEMTE fortsatt AP. Men de var ikke gjennomorganisert, knytta
til partiet lenger. Det samme skjedde med alle andre partier. Dermed
var ikke den gamle, livslange partilojaliteten der lenger.
Ved valga SÅ det ut som om alt var før ... de gamle partiene fikk jo
omtrent like mye stemmer som de hadde hatt hele tida, i de siste 20 -
30 - åra ... Men i virkeligheta dominerte nå gammal vane mer enn
virkelig partitroskap. Og det var et bånd som mye lettere kunne
brytes.
Det som skulle til for å vise at nå satt ikke lenger velgera fast i
partiene, var en eller anna kraftig ytre politisk hendelse, som kunne
avsløre for velgera sjøl at de ikke lengre følte seg lojale mot de
"gamle" partiene sine. De to EU-avstemningene i 1972 og 1994 virka
sånn.
Båndet DNA - LO smuldrer ...
I ti-åra etter 1970 blei bånda AP-LO stadig svakere.
Et viktig poeng er at for første gang etter at NKP blei drivi ut av
faglige posisjoner, begynte grunnplanet i LO å gjøre opprør.
Før 1972 ansatte LO-ledelsen "korttidssekretærer" som skulle få
fagorganiserte til å stemme JA. Men jeg veit ikke om en eneste KLUBB
som anbefalte folk å stemme JA. Derimot blei "sekretærene" nekta å
komme inn, mange steder.
Etter 1980 blei alle nivåer i LO mer kritiske mot AP. Og stadig færre
AP-ledere var LO-folk. Samtidig blir åsså skillene mellom LO og DNA
mer og mer tydelige for offentligheta.
... og blir oppløst
"Dama fra Bygdøy" ...
Ei ny svekkelse var valget av en ny ledergenerasjon, som begynte med
Gro Harlem Brundtland og er avslutta med Smukken Stoltenberg.
Gro vakte entusiasme blant KVINNER og etterhvert i apparatet i DNA,
som "den sterke lederen". Men blant mange "gammaldagse"
industritillitsvalgte i AP, var hun alltid "dama fra Bygdøy" - et
distrikt som symboliserer EKSTREM overklasse - som var gift med en
Høyremann og hadde sønner i Unge Høyre. Og hun tapte alle valg.
Stoltenberg, som Gro ønska som sin etterfølger, er en ung mann som
har sagt at han kunne tenke seg noen år som nærinmgslivlseder, når
han ikke driver med politikk. Han møtte voldsom motstand fra
"industridelene" av partiet, mettopp på grunn av det.
... mot Yngve fra Industrien
Samlinga rundt Jagland - som det etterhvert var umulig å skjule er
stein dum - var mindre avhengig av entusiasme FOR ham, og mer av
fortvila motstand MOT Stoltenberg.
I mellomtida hadde noe hustorisk skjedd: For første gang hadde LO
valgt en leder MOT ønskene til de tunge bakmennene i AP. Yngve
Haagensen var ikke spesielt radikal. Men han var sin egen mann, han
var demokrat, og han blei valgt MOT rasende motstand fra bl.a. Gro.
Dermed bla. bl.a. grunnlaget lagt for at LO kom til å gå MOT DNA og
anbefale NEI i folkeavstemninga i 1994. (Yngve var for JA, men han
tillot en demokratisk debatt og bøyde seg for resultatet.) Og på
stadig flere områder kom LOs grunnplan, store forbund og tilmed
LEDELSE til å SLUTTE å gå i takt med AP-ledelsen og dens
statsministre.
... Ekteskapet i praksis oppløst!
I løpet av Yngve Hågensens tid er det tette båndet mellom LO og AP
i praksis kutta.
Den nye LO-sjefen, Valla, er ikke en del av den disiplinerte,
enhetlige ledende GJENGEN i partiet, som kjører DNA/LO som en
motorsykkel med sidevogn, der LO kjøper bensin som skal brukes for
å kjøre i retning valgseier og regjeringsmakt.
Statsminister Stoltenberg snakker ikke om industri, arbeidere eller
fagforeninger. Sånn viser han at han PRIORITERER ikke
industriarbeidera lenger, hverken som velgere eller som organiserte
allierte med AP.
LO-Leder Valla er mot EU, mens AP er for. Valla er mot privatisering,
AP for.
Sjøl om Valla er med i AP, er AP og LO ikke allierte mer. De har gått
fra å være gamle ektefeller til å ha "diplomatiske forbindelser".
IndustriSamfunnet går under
Den formelle splittelsen på toppen avspeiler en mye dypere splittelse
i bånn: Fagforeningene kan ikke mobiliseres av DNA mer.
VEKK med industrien, SVEKKELSE av båndet LO-DNA - og plutselig går
STEMMETALLA rett ned!
Sett fra denne synsvinkelen får stakkars Stoltenberg en masse pepper
som han ikke fortjener. Industrisamfunnet stuper og med det - APs
styrke. Det æ'kke hans skyld! I denne svære bevegelsen er han bare
en tilfeldig "feil mann til feil tid", men uten historisk betydning.
SAMFUNNET er mot Stoltenberg
Radikalere vil gjerne tro at tilbakegangen kommer av nå GÆRENT folk
i ledelsen har gjort. Mine venner lengst til venstre vil si at "DNA
sveik den revolusjonære politikken". DNA-radikalere vil kalle det at
"Partiledelsen har gått fra DNAS tradisjoner." Altså ei rettferdig
Historisk Straff for Politisk Synd og Svik!
Men DNA-ledelsen gikk fra den revolusjonære politikken fra første del
av århundret alt på 30-tallet. Likevel fortsatte DNA å gå fram - i
prosent og stemmetall. Og sjøl mange år etter at alt snakk om
sosialisme var hivd på båten, og Gro var blitt storselskapenes mest
populære statsminister, fortsatte AP å dominere stortinget.
NEI, det kan altså ikke være endringer i POLITIKKEN til partiet som
er skyld i tilbakeslaget. Det er endringer i SAMFUNNET, i
KLASSEGRUNNLAGET for partiet!
GAMLE og NYE KLASSESKILLER
La oss unngå to misforståelser: KLASSESKILLENE forsvinner ikke. Tvert
imot viser statistikken at de blir STØRRE i både rike og fattige
land. Aldri har de rike vært rikere, og de fattige flere.
De politiske SKILLENE mellom høyre og venstre blir heller ikke borte.
Tvert imot blir de SKARPERE: Seattle og Nader mot Bush i USA, Haider,
Hagen og Berlusconi mot anti-globaliseringsopprøret i Europa.
Men PARTIER som er bygd opp UNDER INDUSTRISAMFUNNET bryter sammen.
Og ikke bare i Norge. Se på de konservative i England og kommunistene
og kristelig-demokratiene i Italia! I MANGE rike vestlige land går
politikken fra IndustriTida under.
ALLE partiers FALL!
AP faller TYNGST - som det største treet i den gamle skauen. Men HELE
SKAUEN detter!
I InfoSamfunnet er alt ustabilt. Folk skifter jobb, flytter, gamle
sektorer går i oppløsning.
I IndustriSamfunnet bodde og jobba samme sted LENGE. Partier
organiserte og beherska hele lokalsamfunn i over 50 år. Da denne
stabiliteten forsvant, ramma det først det store gamle partiet
Venstre. Nå fører det bl.a. SP ut i krise.
Men egentlig står tilmed Høyre - "Norges Største Parti" - SVAKERE enn
for 30 år sida. H har mista sitt faste grep over de "blå" og "fine"
bydelene, og klippekortet på støtte hos NHO (der mange liker
Stoltenberg bedre.) H er bare sterkest av mange stadig SVAKERE
partier AKKURAT NÅ.
VARIG USTABILITET?
I mårra kan Hs støtte svinge til Frr!!PPP! - KrF - SV - eller til AP,
eller et nytt parti, stifta av et reklamebyrå og Røkke i 2002 ...
1800-tallets politikk i Norge gikk under 1884 - 1915. 1900-tallets
politikk går under nå.
Hva kommer isteden? Det er neppe klart ennå ... Avstanden mellom
Makta og Folket øker, uten at folk flest ser realistiske alternativer
til Maktas Politikk.
Kaos altså? Ja, kanskje, en god stund til? Og jeg tipper at de neste
20 åra blir mye mer politisk interessante enn de siste 50!
tron øgrim